Kildeoppgave: Voluspå

 

Voluspå betyr volvens spådom. En volve er en synsk kvinne (norrønt vlu er genitiv av vlva). Volven henvender seg til Odin (Valfar) og forteller om hvordan jorden og mennesket ble skapt. Hun går tilbake til den tiden da bare Ginnungagap fantes, "det umåtelige rommet fylt av krefter". Første delen av diktet tar for seg skapelseshistorien, mens den siste handler om endetiden.

Oppgave

Les teksten nedenfor og gjør deretter oppgavene:

1 Hvordan var verden før skapelsen?

2 Hvordan ble verden skapt?

3 Hvordan var gudenes liv?

4 Hvem var de første menneskene, og hvordan ble de skapt?

5 Hvilke varsler vil komme før ragnarok?

6 Hvordan kommer endetiden til å bli?

7 Hva vil skje etter ragnarok?

8 Hvorfor tror du slike opphavs- og endetidsmyter så ofte har en lykkelig slutt?

9 Voluspå gir ingen vitenskapelig forklaring på skapelsen. Hvilke allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål kommer fram i diktet?

10 Sammenlign Voluspås beskrivelse av skapelsen med Bibelens skapelsesberetning.

Kilde

Voluspå (utdrag)

 

1
Hør meg i taushet
hellige ætter,
høye og lave
Heimdalls sønner;
Valfar, du ønsket
jeg ville fortelle
det gamle budskap
som best jeg mins.
 
2
Jeg mins jotner
urtidsbårne,
fjernt i fortid
fostret de meg;
mins ni heimer,
mins ni gygrer,
visdomstreet
som tein i mold.
 
3
I opphavs tider
var ingen ting,
ikke sand, ikke sjø
eller svale bølger;
jord fans ikke
og opphimmel,
bare ginnunga-gap
og gras ingen steder.
 
4
Før Burs sønner løftet
landene opp,
de som mektige
Midgard skapte;
sol falt sørfra
på salens steiner,
da ble grunnen dekt
av grønne lauken.
 
5
Sol slo sørfra
sammen med måne
høyre armen
om himmelrand;
sol kjente ikke
salene sine,
stjerner kjente ikke
stedene sine,
måne kjente ikke
makten han eide.
 
6
Til sine råd-stoler
de styrende gikk,
hellige guder
og holdt sitt ting:
navn gav de natt
og natts frender,
kalte dem morgen,
og middagstid,
undorn og aften
til årsregning.
 
7
Æser møttes
på Idavollen,
og horg og hov
høyt tømret de,
gruer la de,
gull smidde de,
hamret tenger
og hendig redskap.
 
8
Glade i tunet
tavl de spilte,
gull i mengde
manglet de aldri,
til tre trollsterke
tussemøyer,
kom fram til æser
fra jotunheim.
 
9
Til sine råd-stoler
de styrende gikk,
hellige guder,
og holdt sitt ting:
hvem skulle skape
dverge-skaren,
av Brimes blod
og av Blåins legger?
 
(12–16 er utelatt)  

17

Ut av flokken,
fram mot huset
kom tre milde,
mektige æser,
fant der på stranda
styrkeløse,
Ask og Embla
uten lagnad.

 

18
Hadde ikke ånde,
ikke tanke,
ikke livskraft
og gode leter;
ånde og tanke
gav Odin og Høne,
livskraft gav Lodur
og gode leter.
 
19
 Ask vet jeg reise seg,
Ygg-drasil kalt,
kvit aur øses
over treet;
derfra kommer dogg
som i daler faller;
står evig grønn
over Urds kjelde.
 
20
Derfra kommer møyer
mangt vitende,
tre møyer sammen
fra sjø under asken;
Urd het den ene,
andre Verdande,
– skar på karvestokk, –
Skuld het den tredje;
de lov satte,
de liv formet,
manne-ættens
evige lagnad.
 
 
Volven tar så for seg hvordan mennesker og guder tar del i et maktspill med kamp, svik, drap og løftebrudd. Og hvordan jordens undergang, Ragnarok, blir varslet:
 
44
Garm gjør kraftig
ved Gnipaheller,
lenken slitner,
løs farer ulven;
eldgamle frasagn
og framtid vet jeg,
ser Ragnarok komme
for kampguder.
 
45
Bror skal gi bror sin
banesår i kampen,
søskenbarn skal
slite blodsband;
hardt er det i heimen,
hór skal rå der,
økstid, sverdtid,
skjold blir splintret,
vindtid, vargtid
før verden går under;
ingen skåner
en annens liv.
 
46
Mims sønner leiker,
men lagnadstungt
klinger det gamle
Gjallarhornet;
sterkt blåser Heimdall,
hornet er løftet,
Hærfar taler
med Mims hode.
 
47
Ygg-drasil står,
men det eldgamle treet
jamrer skjelvende,
jotnen løses.
 
 
57
Sola svartner,
jord siger i hav,
fra himlen kverver
klare stjerner;
røyken velter
fra veldige bål,
høyt leiker flammen
mot himlen sjøl.
 
 
Ordet Ragnarok kommer av ragna, genitiv av regin: makt. Rọk har mange betydninger, blant annet skjebne, slutt og opprinnelse. Og volven ender sin tale til Odin om jordens undergang med en spådom om en ny begynnelse:
 
59
Ser hun opp komme,
andre gangen,
jord av havet,
evig grønnkledd;
fosser faller,
flyr ørn over,
den som på fjellet
fisken veider.
 
64
Sal ser hun skinne,
solfager står den
med tak av gull
på Gimle;
der skal svikløse
slekter leve
og i evighet
eie lykke.
 
65
Da kommer mektig
til makt og velde
den sterke fra oven,
som styrer alt.
 
Fra Den eldre Edda, oversatt av Ludvig Holm-Olsen
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 21.04.2010

© Cappelen Damm AS