Tekster av Hildegard fra Bingen

Her kommer en rekke tekstutdrag fra Hildegards egne skrifter.

Kilde 1: Om å overlate et barn til et kloster

Kilde 2: Hildegards visjoner

Kilde 3: Om musikken

Kilde 4: Om mennesket og kosmos

Kilde 5: Om kvinne og mann, og kjærlighetslivet

Kildene 6-8: Hildegards legemidler

Kilde 1: Om å overlate et barn til et kloster

Og hvordan våget du [o menneske] så tankeløst å behandle et barn som er innviet til meg [Gud] og helliget meg i dåpen, at du uten barnets eget samtykke kunne overlate det til å bære mitt åk i de strammeste tøyler? Et barn som er lik en plante som verken har rukket å tørke eller grønnes, ettersom det verken har rukket å dø for verden eller leve i verden? Hvorfor har du tvunget det, slik at det verken duger til et liv i klosteret eller utenfor? Hvis jeg ved mitt under vil gi barnet styrke til å leve sitt liv i kloster, så er dette intet som skal avgjøres av mennesker. For jeg vil ikke at et barns foreldre skal begå en synd ved å overlate sitt barn som offer til meg mot dets egen vilje Men hvis en far eller mor vil overlate sitt barn til å tjene meg, så skal han eller hun før barnet blir vist frem, si: «Jeg lover Gud at jeg skal ta hånd om mitt barn med den største omsorg til det har oppnådd den alder da det selv kan forstå, og jeg lover å oppfordre og oppmuntre det med iver til å egne hele sitt liv til å tjene Gud med hengivenhet. Og om barnet selv samtykker til det, skal jeg uten å nøle overlate det til tjeneste for Gud. Men om barnet ikke samtykker, er jeg uskyldig i Guds majestets åsyn.» Hvis foreldrene har oppdratt sitt barn på denne måten til det har nådd en alder av innsikt og det da vender seg bort og ikke vil gå med på foreldrenes ønske til tross for at disse har vist sin egen hengivenhet så godt de kunne, så skal de ikke overlate barnet til klosteret mot dets egen vilje. De skal heller ikke tvinge barnet til å gå i en klostertjeneste som de selv ikke vil påta seg å oppfylle.

(Scivias II, Iversen s 87 ff)

 Kilde 2: Hildegards visjoner

I mitt tredje leveår fikk jeg se et lys så sterkt at min sjel skalv. Men siden jeg bare var et lite barn, kunne jeg ikke fortelle noe om det. Fra mitt åttende år, da jeg ble gitt til Gud til et åndelig klosterliv, og frem til mitt femtende år, hadde jeg mange syner og fortalte om flere av dem, slik at de som hørte det undret seg over hvorfra og fra hvem disse synene kom. Da begynte jeg også selv å undre meg over at jeg, når jeg hadde disse synene i mitt indre, fortsatt hadde mitt ytre syn i behold.

            Og siden jeg ikke hørte noe lignende fra noe annet menneske, skjulte jeg så godt jeg kunne alt det jeg så i min sjel. Jeg var uvitende om mye i det ytre livet fordi jeg så ofte var rammet av en sykdom som jeg har lidd under helt fra jeg var et diebarn, og som har plaget min kropp og gjort meg svak og kraftløs.

            En gang jeg lå utmattet av disse synene spurte jeg en barnepike* om hun også så noe annet enn det hun så med sitt ytre øye, men hun svarte ingenting, siden hun ikke så noen ting. Da ble jeg grepet av en stor redsel og våget ikke å fortelle noen om disse synene, men fortalte bare i skrift og tale om slike ting som skulle komme i fremtiden. Rystet i hele min sjel av disse åpenbaringene sa jeg ofte mange ting som var helt fremmede for dem som hørte meg. På den måten blottstilte jeg mer som barn enn da jeg ble eldre. Så snart visjonenes kraft hadde avtatt noe pleide jeg å bli rød og begynte ofte å gråte, og skulle helst ha tiet, om det hadde vært mulig. På grunn av den engstelsen jeg kjente for mennesker våget jeg ikke å fortelle til noen om hvordan jeg så disse synene. Men den edle kvinne i hvis varetekt jeg var overlatt, forsto dette og fortalte det til en munk.

* Barnepiken het Jutta og var 20 år da Hildegard ankom klosteret. Jutta døde i 1136.

(Vita, Iversen s 75 f)

 Etter hennes [Juttas] død hadde jeg stadig nye syner frem til mitt førtiende år. Men da ble jeg så presset av en mektig visjon at jeg ble tvunget til å berette hva jeg hadde sett og hørt. Men jeg var svært engstelig og rødmet over å snakke om det som jeg så lenge hadde tiet med. Men akkurat da var mine årer og min marg, de steder der jeg hadde vært så svak helt fra barndommen av, fulle av kraft. Jeg fortalte altså om dem til en viss munk, en som var min lærer og som var uklanderlig i sin livsførsel og full av god vilje og fjernt fra å spørre som mange andre gjorde. Derfor lyttet han også med velvilje til disse undrene. Han undret seg over dem og oppmuntret meg til å skrive ned alt dette i hemmelighet, slik at han kunne se hva det var og hvor det kom fra. Men da han innså at det kom fra Gud, fortalte han sin abbed om det. Deretter arbeidet han med stor iver sammen med meg for å skrive det ned [alt det jeg så]. I disse visjonene forsto jeg, uten noen menneskelig skolering, profetenes skrifter og evangelistene, og visse andre hellige lærde menns skrifter. Noen av dem kunne jeg forklare, selv om jeg knapt kunne lese, ettersom en ulærd kvinne hadde vært min lærer. Men jeg dikterte også lovsanger til Guds og de helliges ære og sang melodier uten å være blitt undervist av noe menneske, ettersom jeg aldri har fått lære meg å forme melodier eller sang.

            Da disse skriftene var blitt sendt til Mainz og gransket der, sa alle at de kom fra Gud og fra de profetier som profetene en gang hadde fremsatt. Siden ble mine skrifter ført til pave Eugenius da han var i Trier. I sin velvilje lot han det bli lest høyt fra dem i manges nærvær, og han leste også selv. Overbevist om at dette kom fra Gud, sendte han meg sin velsignelse i et brev, og ba meg om å skrive ned alt hva jeg så og hørte i mine visjoner. (Vita, Iversen s 76 f)

 Kilde 3: Om musikken

Også du, o menneske, med din svakhet og gebrekkelige natur, kan i sangens lyd fornemme den varme gløden i den blyge jomfruens vesen når hun i kjærlighet berøres av den gren som bærer Ordets blomst i seg. I sangen kan du fornemme det levende lyset som lyser i den himmelske stad, og apostlenes vidunderlige ord og blodet som har flytt fra dem som ofret seg for sin tro. I sangen kan du fornemme liturgiens mysterier og høre sangen fra jomfruene som blomstrer på de himmelske enger. For det troende skaperverket jubler foran sin himmelske skaper med denne stemme av jubel og glede og viser ham slik stadig sin takknemlighet. (Scivias, Iversen, s 95)

 Kilde 4: Om mennesket og kosmos

O menneske, se da på menneskene! Mennesket har jo himmelen og jorden og alle skapninger inne i seg selv, og er én enkelt skikkelse som skjuler alle ting i seg. (CC, s 18)

 Gud skapte verdens elementer, og de finnes i mennesket, og mennesket handler gjennom dem. De er ilden, luften, vannet og jorden, og disse fire elementene er blitt blandet og forbundet, slik at ingen av dem kan skilles fra de andre, og de til sammen utgjør det man kaller himmelrommet. (CC, s 19)

 Mennesket er … sammensatt av fire væsker på samme måte som verden av fire elementer. (CC, s 59)

 Da Gud skapte mennesket tok han jord og vann og dannet mannen av det, og Gud blåste livets ånd av ild og luft i formen. Menneskets legeme var av jord og vann, men livets ånde skapte muskler av jorden, og luften dannet blod av det vannet som bandt jorden sammen. (CC, s 62)

 Som allerede beskrevet, er verden sammensatt av elementene, og menneskets legeme består også av elementene. Deres egenskaper og oppgaver samles i menneskelegemet der de finnes og virker på samme måte som de virker i verden. Både ilden, luften, vannet og jorden gjenvinnes i mennesket. Fra ilden får det sin varme, av luften åndedraget, av vannet blod og av jorden sitt legeme, på samme måte som det fra ilden også har synet, fra luften hørselen, fra vannet bevegeligheten og fra jorden sine krefter. (CC, s 69 f)

 Kilde 5: Om kvinne, mann og kjærlighetslivet

Lystfølelsen i kvinnen er som solen som oppvarmer jorden kjælent, mildt og jevnt, slik at den kan bære frukt, for hvis den brant voldsomt hele tiden, ville den svi av all grøde som den hadde frembrakt. Slik er også kvinnens lystfølelse kjærlig og mild, men alltid jevnt brennende for at hun skal kunne avle og føde barn. For hvis lystfølelsen alltid flammet hett, ville hun ikke være egnet til unnfangelse og fødsel. Når elskovsfølelsen oppstår i kvinnen er den derfor mildere enn i mannen, for selv om lysten er stor, er den ikke flammende som hos mannen. … Den elskovstrang som kommer fra kvinnens indre, beveger seg … ned i livmoren og vekker blodet i henne til lystfølelse. Livmoren ligger ved navlen, og da det er god plass der, brer lystfølelsen seg til hele underlivet, der den brenner mildere, men hyppigere [enn hos mannen] som følge av fuktigheten der. (CC, s 97)

 Når elskovstrangen oppstår i mannen, virvler den rundt som et møllehjul, og hans lender er som en smie i hvis indre ilden flammer. (CC, s 97)

 De blodkar som finnes i mannens lever og buk, møtes i hans kjønnsorganer. Når lidenskapenes stormer oppstår i en manns indre, går de ned i lendene og vekker blodet der. Vanligvis er dette stedet på en måte stramt, trangt og innesluttet, og brannstormen kan derfor ikke bre seg, men brenner kraftigere, til han ikke lenger kan beherske seg, og avgir sæden. Lidenskapens glør brenner sterkere, men sjeldnere i ham enn i kvinnen fordi hans lender er så trange. … Mannens lyst er å ligne med en ild som flammer opp og brenner ned, fordi en ild som brant konstant ville fortære alt. Derfor stiger og faller lysten i mannen, for hvis den skulle brenne i ham hele tiden, ville han ikke kunne holde det ut. (CC, s 91)

Hildegards legemidler

Kilde 6: Salvie

Og den som lider ved stanken fra noen skittent, han skal stikke salvie i nesen, og det vil hjelpe ham. Hvis noen har overflod av slim, eller har en stinkende ånde, kok da salvie i vin og sil det gjennom et klede, og la ham drikke det ofte, og de dårlige væskene eller slimet i ham vil minke. Hvis nå den som har disse sykdommene, [også] lider av gikt, så skal han koke salvie i vann og drikke [det], og det blir mindre væsker og slim i ham. Hvis den som har disse sykdommene [i tillegg] lider av lammelser, da skal han koke salvie i vann, som sagt ovenfor, og drikke det, og når hans varme blir mildnet av vann, da undertrykker den lammelsene i legemet. Hvis den ble gitt til slike mennesker i vin, da ville vinen la de lammende væskene overskride sine grenser. Men den som føler motvilje mot mat, skal ta salvie og mindre kjørvel og litt hvitløk, og han skal knuse disse sammen i eddik, og slik lage et krydder som han dypper den maten som han vil spise i, og han vil få lyst til å spise. (Physica 1–63, s 90 f)

 Kilde 7: Åkermåne

Mot elskovslyster eller mangel på beherskelse, anvendes åkermåne og tre deler isop, og to ganger så mye hasselurt som de to andre til sammen. Urtene kokes i et stort bad som blandes med så mye menstruasjonsblod som man kan få, og den syke legges i det. Ta samtidig så mye gåsefett som nødvendig, og to deler hønsefett og litt hønsemøkk, og lag en salve av det. Når han så står opp av det ovenfor nevnte badet, smøres han med denne salven og legges til sengs.

Når dette gjøres ofte, vil han komme seg. Varmen fra åkermåne og kulden av isop, og varmen fra hasselurten behandlet med kulden fra menstruasjonsblod, fjerner sottens forråtnelse. Åkermåne, isop og hasselurt svetter den ut, mens menstruasjonsblodet stanser og motvirker den fordi det kommer fra de forskjelligartede kvinnelige vevsvæsker, og fordi fordervelse motvirker fordervelse. Gåsefett og hønsefett salver og virker helbredende, mens hønsemøkk trekker ut den forurensning som er tilbake. På denne måten vil han komme seg, med mindre Gud ikke tillater det. (CC 212.34–213.11, s 243)

Kilde 8: Fennikel

Hvis det på grunn av skadelige vevsvæsker oppstår sørgelige svulster på de mannlige deler osscei (höschen, pungen eller kjønnsorganene) under reisningen og det gjør vondt der, tas fennikel og tre deler bukkehornkløver og litt smør og blandes. Det legges over stedet, og fjerner derved de skadelige væsker fra det smertende mannsorgan. Den milde varmen av fennikel med kjøligheten av bukkehorn, forent av den søte varmen av smør, minsker de anførte smerter, idet fennikelens varme og bukkehornkløverens kulde fjerner gale væsker, og det milde i smøret helbreder smertene. Deretter skal mannen ta den melasse som det lages øl av, og bløte den opp i litt varmt vann, og legge det varmt på den nevnte svulsten. Melassen blandet med sødmen av det varme vannet driver ut de skadelige væskene med sine skarpe safter, og helbreder den lidende mannen. (CC 181.15–25, s 208)

Kildehenvisningene:

Tekstene er hentet fra boka Hildegard av Bingens urtehage (Pax 1998) av Randi Gunderson Genz og er oversatt til norsk av forfatteren selv.

Hildegards lægebog: Hildegardis Causae et Curae: Årsager og behandlinger. Oversatt til dansk av Jørgen Ladefoged; Rhodos, København 1997. ( Referert til som CC)

Bowie, Fiona m.fl.: Hildegard av Bingen: Hennes liv - hennes verk. Introduksjon og sammenstilling av Hildegards tekster. Oversettelse fra latin av Gunilla Iversen, Corida 1997 (Tekstutdrag referert til som Iversen)

Hildegard von Bingen: Heilkraft der Natur - Physica. Oversatt fra latin til tysk av Marie-Louise Portmann. Herder Verlag 1993 (Referert til som Physica)

Vita = Vita sanctae Hildegardis (Den hellige Hildegards liv)

Scivias = Wisse die Wege. (Kjennskap til veiene). Samling av Hildegards utsagn.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.11.2008

© Cappelen Damm AS