Norske renessansehumanister

Absalon Pedersson Beyer, Jens Nilsson og Peder Clausson Friis viste at også Norge var en del av renessansen i Europa.

(Se side 228 i læreboka)

 Etter at Svartedauden i 1349-50 nærmest hadde radert ut den skrivende norske eliten, forsvant det meste av den norrøne skriftkulturen som hadde vært så sterk i middelalderen. Det gammelnorske språket gikk ut av bruk, og de nokså få nordmennene som fortsatt skrev, benyttet et nokså rotete dansk.

 På 1500-tallet nådde de nye impulsene fra Europa Norge også. Norske utenlandsstudenter, særlig i Danmark og Tyskland, møtte renessansens og reformasjonens tanker og ideer som de i neste omgang tok med seg hjem. Både i Bergen og Oslo oppsto det miljøer av forfattere som var inspirert av tidens litterære idealer.

Absalon Pedersson Beyer

Den mest kjente renessansehumanisten i Bergen var Absalon Pedersson Beyer (1528 – 1575). Under studietiden i Wittenberg hadde han blant annet blitt kjent med reformatoren Martin Luthers nære medarbeider Philip Melanchton. I Bergen fikk Absalon viktige posisjoner. En periode var han rektor ved katedralskolen, og senere ble han slottsprest på Bergenhus.  

 

Absalons viktigste bok er historieverket Om Norgis Historie (1567). Som renessansehumanistene i Europa har han blikket vendt bakover. Men i stedet for å la seg inspirere av antikken, er han opptatt av den norske gullalderen på 1200-tallet. Norges fortid kan sammenlignes med utviklingen av et menneskes liv. Landet har opplevd barndom, ungdom, manndom og alderdom. Mest imponerende var storhetstiden på 1200-tallet. Men deretter hadde forfallet startet. Hovedårsaken var hanseatene, de tyske kjøpmennene som siden middelalderen hadde dominert handelen mellom Norge og Europa og som urettmessig hadde tatt seg til rette i Norge. På Absalons tid var hanseatenes posisjon i Bergen fortsatt sterk. I tillegg mente han at unionen med Danmark totalt sett hadde vært en ulykke for Norge. Det lille positive var at når kongen holdt til i København, fikk nordmennene en viss mulighet til å bestemme noe mer over seg selv.

 

Absalons verk var skrevet på dansk. Hensikten med boka var å styrke den norske selvfølelsen. For første gang ser vi konturene av en nasjonal selvoppfatning. Det går en linje fra Absalon via Holberg og fram til 1800-tallets konstruksjon av forestillinger om en særegen norsk kultur og historie. Samtidig var verket skrevet etter modell fra de klassiske humanistenes historieskrivning som gjerne benyttet allegorien som litterært grep.  Lands historie var å sammenligne med utviklingsstadiene i en menneskes liv. Ved å etterligne de klassiske sjangerkonvensjonene i historiskrivningen plasserte Absalon seg blant renessansens humanister.

 

Det andre mest kjente verket til Absalon var Bergens kapittelbok (1552-1572), dagboksnotater, til å begynne med skrevet på latin, men etter hvert på dansk-norsk. Absalon skildrer hverdagshendelser fra livet i Bergen, kulturbegivenheter, naturfenomener, kriger og konflikter.

 

Jens Nilsson

Også i Oslo oppsto det et miljø av renessansehumanister. En av dem var Jens Nilsson (1538 – 1600). Som Absalon hadde han sin utdannelse fra utlandet. Der hadde han lært seg de klassiske språkene og litteraturen. Han var også godt orientert om den nye vitenskapen, blant annet gjennom sitt bekjentskap med den store danske astronomen Tyge Brahe. Tilbake i Norge var han en periode rektor ved Oslo katedralskole. Nilssons viktigste oppgave var likevel ikke å spre den humanistiske renessansen i hjemlandet sitt. Som prest og senere biskop sto han i spissen for innføringen av den nye lutherske troen. Prekener og oppbyggelige tekster skrev han derfor på dansk, slik at folket kunne forstå dem.

En interessant side ved Nilssons forfatterskap er kombinasjonen av det religiøse og hans store innsikt i den humanistiske tradisjonen. Kunnskapene om europeisk litteratur, filosofi og vitenskap kom til nytte når han ville formidle religiøse budskap. Et godt eksempel på det er teksten ”Om den illevarslende kometen” (1577). Nilsson benytter her antikke forbilder. Utgangspunktet er observasjonen av en ny komet som viste seg på himmelen over Oslo i 1577. Fenomenet ble også beskrevet av Tyge Brahe og inngikk i hans prosjekt med å skaffe til veie nye observasjoner av fenomener på himmelen. For Jens Nilssøn er det likevel den religiøse betydningen av kometen som er viktigst. Beskrivelsen hans er alt annet enn vitenskapelig. Kometen er åpenbart et tegn fra Gud om en forestående straffedom. Den eneste måten man kan forhindre det fra å skje, er bot og omvendelse. Slik sett føyer teksten seg inn i det som var Jens Nilssons hovedprosjekt: innføringen av den protestantiske læren i Norge.

 Peder Clausson Friis

En tredje norsk 1500-tallsforfatter var Peder Clausson Friis (1545 – 1614). I motsetning til Absalon og Jens Nilsson var han aldri utenfor Norges grenser. Likevel behersket han både latin, tysk og engelsk. Friis oversatte Snorre fra norrønt til dansk, og fikk gjennom lesningen av kongesagaene god innsikt i Norges stolte fortid.

 Nettopp Norge var temaet i hans store bok Norrigis Beskriffuelse (1613). Det er en topografisk framstilling av landet. På samme måten som Absalon bruker han allegorien som litterært grep når han forteller om Norge. Landet sammenlignes med et tre som vokser opp fra å være et frø til å bli høyreist med store grener. Friis skildrer også naturfenomener, samfunnsforhold, skikker og tradisjoner. Han drøfter på ramme alvor eksistensen av sjøormer, tegn og varsler. I tillegg peker han på forskjeller mellom nordmenn og andre skandinaver. Friis hevder nordmenn skiller seg fra utlendinger på flere måter. For eksempel mener han at nordmennene har et særlig anstrengt forhold til prester og ikke minst den nye reformerte kristendommen. Nordmenn var ”et hart, motvillig, ulydigt, selvraadigt oc overdaadigt, urolig, oprørisk oc blodgirigt Folck”. På den måten foregriper også Friis seinere tiders forestillinger om den typisk norske egenrådigheten og manglende viljen til å underordne seg.

 Peder Clausson Friis var, som nevnt, svært opptatt av naturfenomener. I verket Om Diur, Fiske oc Trær udi Norig (1590) er et glimrende eksempel på hvordan ny og tradisjonell tenkning om vitenskap kolliderer. På den ene siden refererer Friis med største selvfølgelighet til gamle beretninger om lemen som regner fra himmelen og sjøormer som bukter seg i havet. På den annen side er han opptatt av at det han forteller om, er bekreftet av vitner. Kravet til dokumentasjon vitner om at den empiriske tankegangen delvis har nådd også norske naturvitere.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 22.04.2010

© Cappelen Damm AS