Sammendrag

Perioden mellom renessansen og romantikken (slutten av 1600-tallet–ca. 1800) blir kalt opplysningstiden. Karakteristisk for epoken var troen på frihet, fornuft og framskritt. Opplysningsmennene var opptatt av å kartlegge verden og å spre ny kunnskap. De gikk til kamp mot overtro og tradisjoner som ikke kunne forklares rasjonelt. Ved å avsløre det ufornuftige skulle verden bli et bedre sted å leve.

En viktig drivkraft var den nye vitenskapen. Eksperimenter og systematiske undersøkelser ga ny innsikt i hvordan naturen fungerte. På grunnlag av denne kunnskapen skulle naturkreftene kontrolleres og menneskenes livsvilkår forbedres. Den britiske vitenskapsmannen Isaac Newton summerte opp det mekanistiske verdensbildet gjennom fire naturlover. Universet var å sammenligne med et digert urverk som fungerte utmerket på egenhånd.

Naturvitenskapen forandret også synet på mennesket. Ikke bare universet, men også menneskekroppen ble sett på som en maskin som var bundet av naturlover. Disseksjoner gjorde systematiske undersøkelser av kroppens indre mulig. Den nye tilnærmingen reiste også  spørsmål om forholdet ånd og materie. Var mennesket noe mer enn en fysisk skapning på lik linje med alt annet i naturen? Dersom kroppen var styrt av naturlover, hva da med menneskets ånd? I hvilken grad var frihet mulig?

Teknikk og oppfinnelser bidro også til framskrittet. Mikroskopet åpnet en helt ny verden som mennesket tidligere ikke hadde kunnet se. Det var viktig for legevitenskapen og medisinens utvikling. Kronometeret var avgjørende for mer presis navigasjon på havet. Den mest epokegjørende oppfinnelsen var likevel dampmaskinen. Med den frigjorde menneskene enorme mengder energi som kunne brukes til å drive fabrikker, lokomotiv og skip.

Det mest sentrale filosofiske temaet i opplysningstiden var spørsmålet om hvordan kunnskap oppstod og hva kunnskap egentlig var. Kunne mennesket vite noe sikkert om virkeligheten, eller måtte det nøye seg med sannsynlige sannheter? De såkalte empiristene gikk langt i å hevde det siste, men fikk samtidig svar fra epokens viktigste filosof, Immanuel Kant. Han mente at vi kan si noe sikkert om virkeligheten slik den framtrer for oss. Den ”egentlige” virkeligheten kan vi derimot aldri si noe om.

Opplysningstiden var også en avgjørende periode for den moderne politiske tenkningen. Eneveldet som styreform fikk konkurranse fra demokratiske ideer. Forestillingen om at alle mennesker var født med naturlige rettigheter satte enkeltindividet i sentrum på en helt annen måte enn før. Tanken om frihet, likhet og grunnleggende rettigheter presset fram store endringer i de politiske systemene i Amerika og Europa.

Mot slutten av 1700-tallet gled opplysningstiden over i romantikken. Ikke alle var like overbevist om at utviklingen bare førte til framskritt. Opplysningen også hadde negative konsekvenser. Maskinen truet med å frata menneskene kontrollen. Den politiske revolusjonen i Frankrike endte i blodbad og viste hva som kunne skje når forandringene skjedde for raskt. Fornuftens betydning var kanskje overdrevet, og menneskets følelser var noe man måtte ta mer på alvor. Forestillingen om at alle var født like var heller ikke selvsagt og fikk konkurranse fra en motsatt tanke: Alle var født ulike. Romantikken innbar en ny forståelse for kulturforskjeller og var en viktig opptakt til 1800-tallets store interesse for nasjonal egenart.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 23.04.2010

© Cappelen Damm AS