Edmund Burke: Tanker om revolusjonen i Frankrike

Den irskfødte politikeren Edmund Burke (1729 -97) regnes som den moderne konservatismens grunnlegger. I boka Tanker om revolusjonen i Frankrike (1790) kritiserer han de raske omveltningene i det franske samfunnet. Burkes bok kom ut før revolusjonen gikk inn i sin blodigste fase, men likevel advarte han sterkt mot hva som kunne skje når forandringene ikke bygget på tradisjoner bygget opp gjennom århundrene.

Les utdraget og svar på spørsmålene:

 

Oppgave

1 Hvorfor er det så lett å kritisere og påpeke feil ved det som er?

2 Hvorfor er det vanskeligere å bevare og reformere enn å fjerne alt det gamle på en gang?

3 Hvorfor bør en reformprosess gå langsomt?

4 Hvordan bør en virkelig lovgiver opptre?

5 Hva mener Burke med at revolusjonen i Paris ikke bryr seg om "erfaringer"?

 

Kilde

Edmund Burke: Tanker om revolusjonen i Frankrike

Utdrag

 

 

Å bevare og å reformere

Feil og mangler ved gamle institusjoner er iøynefallende og påtagelige. Det kreves ikke store evner til å peke på dem; og der hvor det finnes absolutt makt, skal det bare ett ord til for fullstendig å avskaffe både manglene og institusjonen. Den samme late, men rastløse tilbøyelighet, som elsker dovenskap og hater ro, er det som leder politikerne når de setter i gang med å fylle tomrommet etter det de har revet ned. Å gjøre alt til det motsatte av hva de har sett, er like lett som å rive ned. Ingen vanskeligheter knytter seg til det som aldri har vært forsøkt. Den kritiske sans er nesten rådløs når det gjelder å oppdage mangler ved noe som aldri har eksistert; og den pågående entusiasme og det bedrageriske håp har foran seg hele fantasiens veldige område, hvor de kan boltre seg uten noen særlig motstand.

På en gang å bevare og reformere er noe ganske annet. Når man holder fast ved de nyttige deler av gamle institusjoner, og er nødt til å innpasse det nye som føyes til, i det som fastholdes, da må man ha både åndelig kraft, fast og utrettelig årvåkenhet, forskjellige evner til sammenligninger og kombinasjoner, og et forråd av forståelse for det hensiktsmessige; disse egenskaper må utfolde seg i stadig konflikt med den samlede kraft i de laster som er deres motsetning – med den forstokkethet som avviser alle forbedringer, og med den lettsindighet som føler tretthet og avsky over alt det bestående.

Men dere kan innvende: «En slik prosess går langsomt. Den passer ikke for en forsamling som roser seg av å utføre århundrers arbeid i løpet av noen få måneder. En slik måte å reformere på kunne komme til å ta mange år.» Det kunne den utvilsomt; og det burde den. Det er et av de store fortrinn ved en metode som tar tiden til hjelp, at den fungerer langsomt, og i enkelte tilfelle nesten umerkelig Dersom omtenksomhet og forsiktighet er tegn på visdom når vi arbeider med noe som bare er livløst stoff, da blir de visselig tillike en plikt når det vi river ned og bygger opp, ikke er av sten og tømmer, men levende vesener; for man kan ikke plutselig forandre deres status, levevilkår og vaner uten at mengder av mennesker dermed blir ført ut i elendighet. Men det synes å være den rådende oppfatning i Paris at et ufølsomt hjerte og en selvtillit som ikke rommer tvil, er de eneste kvalifikasjoner den fullkomne lovgiver trenger.

Ganske annerledes er mine forestillinger om dette høye kall. En virkelig lovgiver må ha et følsomt hjerte. Han må elske og respektere sine medmennesker, og frykte seg selv. Dersom det ligger for hans temperament, må man godta at han ser sine endelige mål med et intuitivt blikk; men hans bevegelser i retning av disse mål må være nøye overlagt. Siden politiske foranstaltninger sikter mot å virkeliggjøre samfunnsmessige mål, må de utvirkes med bare samfunnsmessige midler. Her må det et samspill av menneskeviljer til. Det trenges tid for å skape den viljens samstemthet som alene kan utvirke alt det gode vi streber mot. Med tålmodighet vil vi oppnå mer enn ved makt.

Om jeg torde våge å henvise til noe som er gått ganske av mote i Paris, nemlig erfaringen, så ville jeg fortelle dere at i løpet av mitt liv har jeg lært å kjenne store menn, og har efter ringe evne samarbeidet med dem: og jeg har ennu ikke sett noen plan som ikke ble forbedret ved observasjoner fra folk som stod langt under sin leder i forstand. Gjennom en langsom, men sikker fremgangsmåte kan man iaktta virkningene av hvert enkelt skritt; heldige eller uheldige følger på første trinn kan kaste lys over det annet; og ved hjelp av det lys som hvert enkelt individ bidrar med, ledes vi trygt gjennom hele rekken. Vi ser at de enkelte deler eller hele systemet ikke faller sammen. De onder som ligger latent i de mest lovende nydannelser, avbøtes efterhvert som de oppstår. Et gode blir så vidt mulig aldri ofret for å oppnå et annet. Vi kompenserer, vi forsoner, vi avviser. Vi blir i stand til å samle i en sammenhengende helhet de forskjellige uregelmessigheter og motstridende prinsipper som finnes i menneskenes sinn og gjøremål. På dette grunnlag oppstår der – ikke en forbilledlig evne til enkelhet, men noe langt høyere: en forbilledlig evne til komposisjon.

Der hvor menneskehetens sterkeste interesser berøres gjennom en lang rekke slektledd, der bør denne rekken gis adgang til noen grad å delta i utformingen av de planer som kommer til å angå den så dypt. Rettferdigheten krever det, og selve verket krever medvirkning av flere mennesker enn en enkelt tidsalder kan fremby. Det er ut fra dette syn på tingene at de beste lovgivere så ofte har slått seg til tåls med å fastlegge et eller annet sikkert, solid og herskende prinsipp for statsstyret; en makt av det slag som enkelte filosofer har kalt plastisk; og når de har fastsatt prinsippet, har de senere latt det operere på egen hånd.
 
(Utdrag fra: Lars Roar Langslet: Konservatismen, Oslo 1963)
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 23.04.2010

© Cappelen Damm AS