Kritikk av lærebokframstillingen av marxismen

Elev Brage H. Pedersen ved Lillehammer vgs. sendte i juni 2008 inn en klage på lærebokas framstilling av marxismen. Nedenfor kan du lese brevet hans, samt svar fra forfatteren av det aktuelle kapitlet, Tommy Moum. Korrespondansen er gjengitt etter samtykke fra Brage H. Pedersen.

Brage H. Pedersen:

Klage på politisk vinkling i læreverk

 Eg ynskjer med dette å peike på at Cappelen sitt læreverk ”Historie og filosofi 1” (for Vg2), av Tommy Moum, Arnfinn Granmo og Beate Børresen, inneheld det eg meiner er læreplanstridige og politisk farga konklusjonar. Eg viser til kapittel 6, ”Nyere tid og kritisk tenkning” av Tommy Moum (som i ei tid har vori tilgjengelig på Cappelen sin lærarressursnettstad), og spesifikt til avsnittet om ”Liberalismen og marxismen” (s. 48-49) og siste halvdel av side 47, der marxismen og liberalismen vert sett opp imot og samanlikna med einannan.

 Kompetansemåla i læreplanen for Historie og filosofi 1 seier m.a. at eleven skal kunne ”sammenlikne liberalismens og marxismens ideologiske grunnlag” (kjelde: Udir.no). Nemnde avsnitt byggjer utan tvil på dette kompetansemålet. Fram til side 47 tykkjer eg Moum gjev eit utførleg og nøytralt bilete av både marxismen og liberalismen, og innhaldet i læreverket stemmer så langt med kompetansemålet i læreplanen. I avsnittet ”Liberalismen og marxismen” presenterer imidlertid Moum ein konklusjon som underforstått framstiller marxismen som ein forelda samfunnsanalyse, og at klassekamp ikkje lenger er naudsynleg av di kapitalismen har vist seg ”i stand til å ta opp i seg kravene frå proletariatet,” og av di ”Borgerskapet forsto at også arbeiderne måtte få del i velstanden”. Moum går så langt som å hevde at ”potensialet for revolusjonen” forsvann med allmenn røysterett for menn som vart innført på tampen av 1800-talet. Eg meiner at eit læreverk i den norske skulen bør vera så politisk upartisk som mogeleg, ein standard eg meiner fleire av Moums påstandar ikkje held.

 Påstanden om at ”Appellen Marx kom med: ’Arbeidere i alle land, foren dere!’ mislyktes”, er i beste fall berre delvis sann. Arbeidarrørsla og sosialismen stod sterkt i Noreg og store delar av både Europa og Amerika gjennom heile 1900-talet, og lever framleis i beste velgåande (i Noreg eksemplifisert gjennom politiske parti som Ap, SV og Rødt, og utanomparlamentariske organisasjonar som LO og EO; i Noreg har me i dag ei delvis sosialistisk regjering). Moum hevdar i tillegg at ”arbeiderne [marsjerte] lojalt under fanene til sine egne nasjonalstater. Nasjonalismen viste seg å sitte langt dypere i den jevne proletar enn marxismen.” Ikkje berre er dette ein generaliserande konklusjon som går langt utover det rammeverket i læreplanen tillèt (samanlikning av marxismen og liberalismen sine ideologiske grunnlag), men det er òg eit nytt døme på at Moum lèt dei (antimarxistiske?) syna sine skine igjennom. Blant moderne marxistar vert nettopp lojalitetskonflikta mellom klasse og nasjon sett på som ei hindring for ei samla, internasjonal arbeidarrørsle. Ved å la vera å ta med det moderne marxistiske synet på marxismen i historisk samanheng – og som moderne ideologisk basis – presenterer Moum ei særs selektiv og einsidig historieframstilling som ikkje er haldbar i eit læreverk for den norske skulen, og som undergrev læreplanen si målsetting om at eleven skal kunne ”drøfte hvorfor kritisk tenkning er sentralt innenfor historieforskning”. Under ”Formål” med faget finn me at ”Gjennom opplevelse, innlevelse og kritisk analyse skal opplæringen i programfaget stimulere eleven til kunnskapssøking, undring, refleksjon og engasjement.” For å oppnå dette, må læreverket i faget gje grunnlag for nettopp ei slik kritisk analyse og refleksjon.

 Eg meiner Moum i si framstilling ikkje tek høgd for at marxismen som ideologi framleis er høgst levande, og at arbeidarrørsla ikkje tok slutt med framveksta av sosialdemokratiet på 1800- og 1900-talet, slik ein kan forstå det utifrå Moum sine formuleringar. I mine augo framstiller Moum både marxismen og arbeiderrørsla som noko daudt og avleggs, og dette meiner eg er villeiande. Eg ber difor om at heile avsnittet ”Liberalismen og marxismen”, samt siste halvdel av side 47, vert revidert, eventuelt heilskapleg omskrivi til fordel for eit avsnitt som legg lik vekt på dei mange ulike oppfatningane av historia og ulike moderne politiske syn som finst i 2008 – inkludert marxistisk baserte ideologiar (sosialisme, kommunisme), nyliberalisme, sosialdemokratiske modellar, etc. Eg ber òg om at ein slik revisjon må gjerast av fleire enn berre ein forfattar, slik at den ferdige framstillinga vert så romsleg og nøytral som mogeleg.

 Med venleg helsing

Brage H. Pedersen

Tommy Moum:

Svar på brev fra Brage H. Pedersen

Kjære Brage H. Pedersen!

Jeg mottok for et par uker side en kopi av klagebrevet ditt til Cappelen forlag om vinkling og politisk farget framstilling av marxismen. Først vil jeg takke for en ryddig gjennomgang der de kritiske punktene dine kommer klart fram. Det er viktig at lærebøkene får et skarpt søkelys på seg. Spesielt relevant er det vel også i akkurat historie- og filosofifaget der refleksjon og kritisk analyse er svært sentrale mål.

Så til det du skriver. Hovedinnvendingen din går vel på at marxismen etter din mening framstilles som foreldet som samfunnsanalyse. ”I mine augo”, skriver du, ”framstiller Moum både marxismen og arbeidarrørsla som noko daudt og avleggs”. Du mener at det er underforstått i teksten at ”klassekamp ikkje lenger er naudsynleg av di kapitalismen har vist seg ”i stand til å ta opp i seg kravene fra proletariatet”. Og du skriver: ”Moum går så langt som å hevde at ”potensialet for revolusjonen” forsvann med allmenn røysterett for menn vart innført på tampen av 1800-talet.” Du antyder også at påstandene om at ” arbeiderne lojalt marsjerte under fanene til sine egne nasjonalstater” (under 1. verdenskrig), og at ”nasjonalismen viste seg å sitte langt dypere i den jevne proletar enn marxismen”, er et uttrykk for antimarxistiske synspunkt.

Hensikten med disse avsnittene i boka er å framstille marxismen i sin historiske kontekst på 1800-tallet og fram mot 1.verdenskrig. Det er det læreplanen krever. Problemet med det er jo at marxismens betydning før den russiske revolusjonen er liten. Marxismens realhistoriske innflytelse er langt større i det 20. århundret. Som det står på side 402 i boka: ”Marxismens praktiske betydning på 1800-tallet skal derfor ikke overdrives.” Poenget jeg forsøker å få fram er at den revolusjonære arbeiderbevegelsen på 1800-tallet, i hvert fall i de vestlige industrilandene, langt på vei ble nøytralisert av makthaverne gjennom ulike former for velferdsreformer og utvidelse av den politiske medbestemmelsen. Dermed var det vanskelig for marxistene å skape den nødvendige revolusjonære bevisstheten i proletariatet. Revisjonismen fikk større gjennomslag, og den sosialdemokratiske linjen vokste seg sterkere. Slik jeg har forstått Marx, mente han at det kapitalistiske systemet ville falle sammen til slutt. Men fordi det kapitalistiske samfunnet kom arbeiderklassen delvis i møte, ”forsvant potensialet for revolusjon”, som det står i boka. Kanskje burde jeg har føyd til formuleringen ”mye av” potensialet forsvant for ikke å være altfor bastant. (skal se å få inn det i neste opplag). Men neste setning, ”Samarbeid avløste klassekampen” mener jeg likevel det er dekning for. Selv om deler av arbeiderbevegelsen fortsatt ønsket å stå på den revolusjonære linja, var det samarbeidslinja og sosialdemokratiet som vant fram i Vesten. Det gjelder både parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Du viser jo selv til vår nåværende regjering. Den er vel et resultat av hardt arbeid fra LOs side, kombinert med pragmatisk vilje fra et borgerlig, et sosialdemokratisk og et sosialistisk parti om å skaffe landet en flertallsregjering. Jeg tviler på at mange marxister i dag vil si at Stoltenberg-regjeringen er sosialistisk.

Du er også kritisk til påstanden om at appellen om internasjonal arbeidersolidaritet ikke fikk særlig stor effekt. Poenget mitt er at nasjonalismen nok sto sterkere enn internasjonalismen fram mot 1. verdenskrig, også i arbeiderklassen. Proletariatet i alle de krigførende landene dro ut i krigen på vegne av fedrelandet. Den internasjonale arbeidersolidariteten hadde lite å stille opp mot trykket fra nasjonalstaten: det var en plikt å slåss for sitt eget land. Selvsagt fantes det revolusjonære grupper som så på krigen som kapitalistenes og imperialistenes krig. Men for det store flertallet av arbeidere var militærnekting eller pasifisme lite aktuelt.

Som sagt, hensikten med bokas framstilling er å si noe om marxismens innhold og betydning på 1800-tallet. Det betyr selvsagt ikke at marxismen dermed er ”ute av soga” eller avleggs som samfunnsanalyse. Marx’ analyse av kapitalismen har åpenbart hatt betydning for forståelsen av globaliseringen i vår tid. Gjennom store deler av det 20. århundret var jo marxismen viktig som det ideologiske grunnlaget for både Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land. Marxismen får derfor fyldigere dekning i bok 2.

Når det gjelder brevet ditt, synes jeg uansett at det kan egne seg svært godt til videre diskusjon. Det er veldig fint at elever som deg stiller spørsmål til det som står skrevet i lærebøkene. Jeg ber derfor om at vi kan få legge det ut på nettsidene våre.

6. juli 2008

Hilsen Tommy Moum

Lærebokforfatter

 

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 23.04.2010

© Cappelen Damm AS