Hesiod: Theogonia

 

Hesiods verk Theogonia ble skrevet ned på 700-tallet. Det er basert på eldgamle myter fra flere kulturer. Hesiod skildrer hvordan verden og gudene ble til, og konflikter i urtiden. Utdraget er fra begynnelsen av verket.

Kjære barn av Zeus, gi oss bedårende sang, syng om den hellige slekten til udødelige guder som alltid er til, de som er født av Jorden og Himmelen full av stjerner, om svarte Natten, og dem som salte Havet oppdro.

Fortell hvordan gudene først ble til, jorden og elvene, havet uten ende med rasende bølger, lysende stjerner og himmelen som brer seg der oppe, hvordan gudene deler sin rikdom, hvordan de deler på æren, hvordan de først fikk tak i Olympos fullt som det er av kløfter.
Fortell meg det nå, muser, alt fra begynnelsen – dere som har slott på Olympos – fortell også det som aller først hendte! Først var Khaos, deretter Gaia med store bryster, Jorden som er alle tings grunn, likedan Tartaros, mørkt i det indre av Jorden med alle dens brede veier.
Så Eros! Kjærligheten! Den vakreste av alle udødelige guder, han løser opp våre lemmer, han som betvinger menneskers åndskraft i hjertene – til og med gudenes – dessuten alle de kloke råd.
Av Khaos kom Erebos, så kom den svarteste Natten; Aither fødtes av Natten, likedan Dagen: Natten fødte dem, svanger ble hun da hun i kjærlighet forenet seg med Erebos.
Og Gaia fødte først Ouranos, Himmelen, full av stjerner, lik med seg selv, han kunne dekke henne rundt det hele, og for alltid være et fasttømret bosted for lykksalige guder.
Så fødte hun store fjell, og vakre daler for nymfegudinner – de bor i fjellene som er fulle av kløfter. Havet fødte hun, stedet der intet kan høstes, men raser gjør det – av bølger – Pontos heter det, født uten kjærlighets attrå.
Men deretter – da hadde hun ligget med Ouranos – fødte hun Okeanos med de dype virvler, og Koion og Krion og Hyperion og Iapeton, deretter Theia og Reia, så Loven Themis og Minnet Mnemosyne, Foibe med gullkransen, og Thetys den yndige.
Etter dem ble Kronos født, han var den aller yngste – men slu, og den dyktigste av barna, han hatet straks sin vellystige far. Gaia fødte kyklopene, deres hjerter var fulle av overmot: Tordenen Brontes og Lynet Sterops, og Lynilden Arges – hans livskraft var fryktelig – de var det, som ga torden til Zeus og smidde ham lyn-våpen; like de var med guder på alle måter, men i pannen, midt i, hadde de bare ett øye. Kykloper var deres tilnavn, for midt i pannen hadde de et sirkelrundt øye; kraft, makt og klokskap preget deres handlinger.
Fra Gaia og Ouranos ble andre òg født, tre veldige barn, knapt kan de nevnes, så kraftige er de, Kottos og Briareos og Gyes, hever seg langt over andre: hundre armer farer ut fra skuldrene på hver av dem – kom ikke nær! På steinharde kroppsdeler vokste femti hoder.
Kraften hos dem, makten, var helt utilnærmelig, der i den veldige form, alle var født av Himmel og Jord, skrekkeligst var de av barna – de ble også hatet av faren fra først av: Straks de var født, gjemte han alle i jordens indre – lys fikk de slett ikke se – og Ouranos gledet seg storlig over sin onde gjerning.
Men Gaia, den veldige, stønnet tungt i det indre, inderlig plaget, så hun måtte tenke på svikefull handling og list. Så formet hun det grå stålet og smidde en veldig sigd, talte så til sine kjære barn, satte mot i dem, selv om hun selv var bedrøvet i hjertet:
«Barn av meg selv og denne elendige far, vil dere adlyde meg, da skal vi hevne denne skjendige ondskap fra deres egen far – det var han som var først til å pønske ut skammelig gjerning!»
Det sa hun, men frykten grep dem alle – ingen våget å snakke. Men mektige Kronos med krokete tanker, ga straks etter gjensvar til sin omsorgsfulle mor:
«Mor, jeg vil ta på meg å fullføre hevnen, jeg bekymrer meg ikke for far – dårlig navn har han fått – fordi han var først til å pønske ut skammelig gjerning!»
Det sa han; Gaia den veldige gledet seg dypt i sitt hjerte. I bakhold gjemte hun ham og ga ham i hånden bladet med skarpe tenner, den listige planen la hun til grunn.
Mektige Ouranos kom, natten brakte han med seg, ut over hele jorden la han seg, strakte seg ut, full av lengsel etter kjærlighet. Sønnen førte sin venstre hånd frem fra bakholdet, tok i den høyre den uhyrlige skarpe og digre sigden: Mannslemmet kuttet han raskt av faren og kastet det bak seg.
Lemmet fløy ut av hånden, men dette var ikke forgjeves, for blodstenkte dråper sprutet og Jorden tok dem imot. Og med årets rundgang fødte hun mektige Erinys, svære giganter med strålende rustning og veldige spyd i hendene, og nymfer vi her på jorden kaller Meliai, Asketre-nymfer.
Kjønnslemmet, straks han kuttet det av med stålet og kastet det ut i det brusende havet fra faste landet, førtes det rundt i sjøen i lengre tid, men rundt omkring det oppstod det skinnende skum fra udødelig hud, og i det vokste en jomfru!
Først svømte hun til det hellige Kythera, deretter kom hun til Kypros, vannet fosser omkring. Ut av havet gikk hun som vakker og mektig gudinne, og gresset vokste rundt hennes fine føtter.
Afrodite kaller de henne, guder og mennesker, fordi hun vokste i skummet, Afros, og Kythereia fordi hun besøkte Kythera, så Kyprogenes fordi hun ble født på Kypros der bølgene bruser, videre Filomedes, hun som er glad i å smile, hun som er glad i mannslemmet, for av mannslemmet kom hun.
Eros var sammen med henne, og Imeros, Lengselen, den vakre, fulgte henne allerede først da hun ble født, men deretter også på hennes vei til gudenes forsamling.
Fra begynnelsen har hun fått en ærefull oppgave, hun er tildelt den skjebne blant guder og mennesker som har å gjøre med ungpikers hvisking, smil og kjærlighets list, men også med den søteste tilfredsstillelse, og den lykkeligste kjærlighet.
De barn faderen selv, mektige Ouranos, frembrakte, ga han navnet titaner, «de som strekker seg for langt», bare for å strides: Ouranos sa de strakk det for langt ved å handle i overmot, men derfor skulle hevnen, Tisis, komme en gang.
Natten fødte så gruelig Skjebne og svart Ulykke, og Døden, Thanatos, dessuten Hypnos, Søvnen, hun fødte Drømmenes skarer. Videre fødte den mørke Natten Hån og smertelig Jammer, enda hun ikke lå med noen, gudinnen;
men også kveldens gudinner, hesperidene, de som passer på deilige epler av gull der bortenfor Okeanos – og trærne som bærer dem;
hun fødte skjebnegudinner, og Ulykken som straffer uten barmhjertighet, nemlig livstrådens spinnerske Klotho, Livslodden Lakheisis, og Uavvendelige Atropos – de bestemmer for mennesker ved deres fødsel om de skal eie det gode eller det onde,
rasende forfølger de guders og menneskers overtramp, gir seg ikke før de har utdelt en skrekkelig straff, som tilsvarer forbrytelsen.
Natten, fordervelig, fødte òg Nemesis, en mare for dødelige mennesker, deretter fødte hun Bedraget – men også Vennskapet – så den ødeleggende Alderdom, og Striden som forherder hjertet.
Fra Hesiod: Theogonia. Bokklubben Dagens Bøker, 2000. Oversatt fra gresk av Jens Braarvig.
 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 27.08.2009

© Cappelen Damm AS