Verdensskjellet (Tahiti)

Ta’aroa betyr ”langsom adskillelse” er er navnet på et tahitisk skapelsesepos. Der kan vi lese hvordan guden skaper verden ved å skille ting fra hverandre. Ta’aroa skaper forskjeller mellom ting som er av natten (po) og ting som er av dagen (ao). Det samme gjelder mellom ting som er tabu, bundne og begrensede som av et skall, og ting som er ubundne og ubegrensede.

 

Ta’aroa hvilte lenge i skjellet sitt.
Det var formet som et frø
og spant rundt i det endeløse rommet
i vedvarende mørke.
 
Det fantes ingen sol, ingen måne,
ingen jord, ingen fjell.
Det var bare frådende, ubundne vannmasser.
Det fantes ingen mennesker,
ingen griser, ingen fugler,
ingen hunder, ingen menneskeskapte gjenstander,
ingen sjø og intet ferskvann.
 
Ta’aroa kom til å knipse til skallet med fingrene
der han satt så trangt, og det slo sprekker og åpnet seg.
Han smøg seg ut, og stod, ubunden oppå skallet og ropte ut:
”Hvem er der?
Hvem er under der?”
Ingen stemme svarte!
”Hvem er ved sjøsiden?
Hvem er ved landsiden?”
Ingen stemme svarte.
Bare ekkoet av hans egen stemme kunne høres,
intet annet.
 
Da sa Ta’aroa: ”Å stein, kryp hitover!”
Men det fantes ingen stein som kunne krype til ham.
Og han fortsatte: ”Å sand, kryp hitover!”
Men det fantes ikke noe sand som kunne krype til ham.
Da ble han sint fordi det ikke var noen som hørte på ham.
Så han snudde skjellet rundt og reiste det opp, slik at det
kom til å forme en skål som himmelen kunne være i.
Dette skjellet kalte han Rumia, ”stor utstrekning”.
 
Han var sliten, og så i et drømmesyn at han selv var et skall.
Etter en stund smøg han seg så ut av dette skallet,
som dekket hans selv.
Han brukte det til steiner og sand.
Men hans sinne over ikke å ha blitt adlydt var ennå ikke uttømt,
så han tok ryggraden sin og satte den opp som en fjellkjede,
med ribbena sine som fjellsider.
Magen sin brukte han til de brede, flytende skyene,
fettet og kjøttet til jordens fylde.
Armene og bena ble til styrke for jorden,
fingerneglene og tåneglene til skall for sjødyr og skjell til fiskene.
Fjærene hans ble til trær, busker og små planter, for jordens blomstring,
mens tarmene ble til skalldyr, reker, og ål til elvene og sjøene.
Blodet hans ble varmt og fordampet, ble til rødfarge
på himmel og regnbue.
 
Men hodet til Ta’aroa var hellig, det var for ham selv.
Han levde bare videre, med denne kroppen,
fullstendig fryktløs.
Han var mester over alt.
Det vokste og grodde.
 
Ta’aroa manet frem guder. Lenge etter, som en del av et drømmesyn ble mennesket manet frem av Tu og Ta’aroa.
 
Ta’aroa hadde et skall: det var et skjell.
På denne måten holdes alle ting fast her – ved at de har skall.
Himmelen er et skjell for solen, månen, stjernene og flokken av guder.
Jorden er et skjell for steinene, vannet og plantene som springer frem fra det.
En manns skjell er kvinnen, fordi det er ved henne at han kommer til verden.
En kvinnes skjell er kvinnen, fordi hun er født av en kvinne.
En kan ikke telle skjellene til alle de ting som finnes i dagen, her.
Fra Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene 2000 
Oversatt av Ingjerd Hoëm.
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 27.08.2009

© Cappelen Damm AS