Enuma Elish

Det babylonske skapelseseposet Enuma Elish kan du lese mer om på side 44-45 i læreboka.

 

 
TAVLE 1
Den gang var det ingen ting man kunne kalle himmel der oppe,
og her nede ingen jord å nevne ved navn.
Apsu var begynnelsen, han avlet dem,
og urmoderen Tiamat fødte dem alle:
de blandet sitt vann sammen.
 
Hellige rom var ikke bygget, for ikke noe siv var å se;
den gang strålte ingen guder:
ingen kunne nevnes ved navn og deres skjebner var ikke bestemt.
 
Men gudene fødtes inne i vannene:
Lahmu og Lahamu strålte frem og fikk navn.
Gjennom tidene vokste de seg store,
så fødtes Anshar og Kishar, og de ble enda mer veldige.
Slik ble dagene lange og det ene året føyde seg til det andre.
 
Anu var deres førstefødte, sine fedres like:
Anshar hadde gjort Anu til bilde av seg selv.
Også Anu avlet sin like: Ea.
 
Ea ble skaperen på vegne av dem alle,
han kunne lytte best, var klok og overvettes sterk,
hans styrke bare økte, mer enn sin far, mer enn sin farfar,
han hadde ingen likemann blant sine brødre, gudene.
 
De samlet seg, gudene, de var brødre,
og plaget TIamat, satte seg i bevegelse,
og forstyrret henne i hennes indre,
når de holdt festlig lag i de himmelske boliger.
 
Apsu klarte ikke å dempe alt bråket.
Og mens Tiamat ble ganske stum av deres larm,
ble Apsu syk av alt det de gjorde.
 
Deres fremferd var ulidelig, alle var svært så brautende,
så Apsu, han som hadde avlet alle de store gudene,
ropte på sin budbringer Mummu, og sa til ham:
”Min budbringer Mummu, du gleder min lever,
kom hit, vi går til Tiamat!”
 
Så gikk de nå dit og satte seg ned, rett foran Tiamat,
de rådslo seg imellom om sine barn, gudene.
Apsu var den første som åpnet munnen,
og talte med kraftig stemme til Tiamat:
 
”Deres fremferd gjør meg syk!
Om dagen får jeg ingen fred, om natten sover jeg ikke!
La oss stanse deres ville ferd, la oss knuse dem!
La freden igjen få råde, så vi endelig kan hvile!”
 
Da Tiamat hørte dette,
ble hun rasende og ropte til sin make.
Plaget og helt alene skrek hun opp,
skrekkelige ting fylte hennes hjerte:
 
”Hva! Skal vi ødelegge alt vi har skapt!
Deres fremferd gjør oss nok syke,
men la oss nå vente og legge godviljen til!”
Men Mummu svarte, og rådet Apsu,
uenig var Mummu som rådgiver:
 
”Min far, ødelegg deres forvirrede fremferd!
Så får vi hvile om dagen og sove om natten!”
Apsu hørte, ansiktet lyste,
han pønsket på ondskap mot sine sønner.
Han la armen rundt Mummus hals,
satte ham på kneet og kysset ham.
 
Men alt de hadde pønsket ut i sitt møte
ble fortalt til gudene, de førstefødte.
Gudene hørte det, ble svært urolige,
men stillheten falt snart over dem
og de satte seg matte ned.
 
Den overmåte vise, erfarne og dyktige
Ea som vet alt, fant ut av deres forehavende;
han laget et diagram, en plan mot Apsu som fastsatte alt,
han laget på kunstferdig vis en ren og overkraftig besvergelse,
han regnet den opp og lot den forbli nede i vannet.
 
Han skapte søvn for Apsu, som sovnet godmodig,
han fikk Apsu til å sove, av den søvnen han skapte.
og Mummu var ute av stand til å vekke sin manndom.
 
Ea løsnet Apsus belte og tok av ham kronen,
tok vekk hans stråleglans og overtok den selv.
Han bandt Apsu, og slo ham i hjel,
fanget Mummu og sperret ham inne.
 
Oppe på Apsu, ferskvannet, plasserte han sitt hus,
så grep han Mummu og holdt ham som en okse med tau i nesen.
Etter at han hadde bundet sine fiender, overvunnet dem,
etter at Ea hadde nådd målet for kampen mot sine fiender,
hvilte han fredelig ut i sitt innerste kammer.
 
Kammeret kalte han også Apsu, avgrenset så de hellige områder,
det aller helligste ble vist til sitt rette sted,
der bodde Ea og fruen Damkina i sin storhet.
 
Så, i skjebnens tempel, i planenes kammer,
ble en gud født, klokskapens klokeste, gudenes viseste,
midt i Apsu ble guden Marduk til,
midt i det rene ferskvannet ble Marduk født.
 
Ea, hans far, hadde avlet ham,
og moren, Damkina, fødte ham,
diet ble han hos alle gude-mødrene.
 
Barnepiken holdt ham i armene, og barnet fylte henne med ærefrykt:
hans skikkelse var staselig og livet glitret i øynene.
Han viste seg som en helt, strålte fra fødselen av.
 
TAVLE VI
Marduk lyttet til det gudene sa,
og ville skape vidunderlige ting.
Han åpnet sin munn og talte til Ea,
det han hørte i hjertet, foreslo han:
 
”Jeg vil samle blod og knokler,
jeg skal skape et oppreist vesen, og han skal hete menneske.
Jeg vil skape de første mennesker,
de kan overta gudenes strev, slik at vi kan hvile.
Jeg skal klokelig forandre gudenes veier,
deres flokk skal deles i to, men æres under ett.”
 
Ea svarte ham, og foreslo:
”La en av de slagne gudene bli overlatt til meg.
Jeg vil la ham gå til grunne, og skape mennesker av ham!
 
La de store gudene møtes,
la en som har gjort urett bli utlevert,
slik at de andre kan være rettferdige!”
 
Marduk samlet de store gudene,
ledet dem med smiger og ga dem anvisninger,
        når han snakket, stolte gudene på ham –
kongen talte disse ord til Anunnaki:
 
”Riktig var det dere sa tidligere,
gi meg også nå sanne løfter!
Hvem var det som ville krig,
fikk Tiamat til å gjøre oppstand og satte striden i gang?
Han skal overgis meg,
jeg skal få ham til å ta sin straff, ingen andre skal jeg laste!”
 
Igigi-gudene svarte Marduk,
sin Herre:
”Kingu begynte krigen,
han fikk Tiamat til å gjøre oppstand og satte striden i gang!”
 
Marduk bandt Kingu og førte ham frem for Ea,
så ila de ham hans straff og skar over hans blodårer;
av blodet skapte de menneskeheten.
De påla menneskene å arbeide, slik at gudene skulle få slippe.
 
[Deretter lar gudene Babylon bygge, og priser Marduk med femti navn, som uttrykker hans forskjellige egenskaper.]
Fra Verdens hellige skrifter. I begynnelsen. De norske bokklubbene 2000.
 Oversatt fra akkadisk av Jens Braarvig
 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 08.04.2010

© Cappelen Damm AS