Striden mellom pave og keiser

  • Kilde 1: Brev fra pave Gelasius 1. år 494
  • Kilde 2: Pave Gregor 7.s reformprogram år 1075
  • Kilde 3: Pave Gregor 7.s bannlysning av den tyske keiseren år 1076
  • Kilde 4: Keiser Henriks svar til paven år 1076
  • Kilde 5: Konkordatet i Worms år 1122
  • Kilde 6: Keiser Fredrik Barbarossas erklæring om keiserens makt
  • Kilde 7: Pave Innocens 3. Erklæring om forholdet pave–keiser
  • Kilde 8: Marsilius av Padua: Fredens forsvarer år 1324
  • Kilde 9: John Wycliffes angrep på paven 1378
  • Kilde 10: John Olav Egeland: En historisk utfordring

KILDE 1: Roma-bispen krever overhøyhet

Brev fra pave Gelasius 1. til keiser Anastasius, år 494. I dette brevet skisseres programmet for de seinere pavene når det gjaldt forholdet mellom paven og de verdslige fyrstene:

Når det gjelder å styre verden, er det to makter, høye Keiser, som kommer i betraktning: pavens hellige myndighet og kongemakten. Av disse to har den geistlige makt mest vekt, i og med at den må avlegge regnskap også på kongens vegne på Dommens dag. For du vet, min forstandige sønn, at selv om du står over alle mennesker i verdighet, bøyer du nakken i fromhet for de menn som forstår de åndelige ting. Gjennom dem ser du fram til din frelse, og enten det er spørsmål om å motta de hellige sakramenter eller å forvalte dem på rett vis, erkjenner du at du heller bør underkaste deg Kirkens ordning enn å byde over den, slik at du i den slags spørsmål gjør deg avhengig av geistlighetens dom og ikke fristes til å tvinge den til å føye seg etter din vilje. På den offentlige retts plan finnes det de som godtar at din makt er gitt deg ved guddommelig råd, og til og med de som er motstandere av Kirken, adlyder dine lover for at de ikke skal synes å motsette seg offentlig lov i spørsmål av verdslig art. Med hvilken hengivenhet, spør jeg deg nå, vil det ikke passe seg å adlyde dem som har ansvaret for de sakramentale handlinger? Likesom det ikke er noen uvesentlig synd for pavene å forholde seg tause når de burde ha uttalt seg i spørsmål som angår gudsdyrkelse, er det heller ikke et faremoment en kan lukke øynene for – måtte noe slikt aldri skje – når de som bør adlyde, unnlater å gjøre det. Og hvis det er rett og riktig at de kristne i alminnelighet underkaster seg alle prester som forretter den hellige tjeneste slik den bør forrettes, hvor meget heller skulle en ikke vise lydighet mot ham som innehar denne guddommelige stol? For først ville guddommelig allmakt at han skal stå over alle prester, og deretter har Kirken i sin alminnelighet med fromhet holdt ham i ære.

Derfor skjønner du i din fromhet at ikke noen ved menneskelig råd og hjelp kan opphøye seg selv til herre over de rettigheter og den troskapsed som vedrører ham som Kristi stemme har gjort til herre over alle, som alltid har vært godkjent av den ærverdige Kirke og som den nå i ydmykhet har som sin primas. […]

KILDE 2: Da investiturstriden begynte for fullt, ble pavens program lagt fram av Gregor 7. i 1075:

1.         Den romerske kirken er grunnlagt av Herren Gud.
[…]
3.         Bare den romerske bispen kan avsette biskoper og gjeninnsette dem.
4.         Hans sendebud står over alle bispene på kirkemøtet, selv om de har høyere rang.
5.         Ingen kan oppholde seg under samme tak som en som er bannlyst av paven.
6.         Bare paven har rett til å lage nye lover, å danne nye forsamlinger og dele et rikt bispedømme eller slå sammen to fattige.
7.         Alle fyrster må kysse pavens føtter.
8.         Bare paven har rett til å avsette keiseren.
[…]
10.       Intet kirkemøte kan sammenkalles uten at paven har gitt særskilt tillatelse til det.
11.       Ingen kan anke pavens beslutninger, og bare han kan forkaste andres.
12.       Paven kan ikke dømmes av noe menneske.
13.       Den romerske kirken har aldri tatt feil og kommer ifølge Skriftens vitnesbyrd aldri til å feile.
14.       Når den romerske biskopen i samsvar med kirkens rett innsettes i sitt embete, blir han hellig takket være den hellige Peters gode gjerninger.
15.       Ingen kan regnes som kristen som ikke lever i overensstemmelse med læren til den romerske kirken.
16.       Paven kan løse undersåttene fra deres troskapsløfter til herrer som er kirkens fiender.

KILDE 3: Den tyske keiseren lyses i bann

I 1076 ble keiseren lyst i bann av Gregor 7.:

 Hellige Peter, apostlenes leder, lytt til denne bønnen fra din tjener som du alltid har beskyttet. Du er mitt vitne sammen med Guds mor, den hellige Paulus og alle helgener, på at din hellige kirke har utsett meg – mot min egen vilje – til sin leder. Ikke på grunn av mine gjerninger, men gjennom din nåde har du befalt at kristenheten her på jorden skal adlyde meg. Gjennom din nåde har jeg også fått makt til å støte mennesker ut av kirkens fellesskap.

Til din ære og til beskyttelse av din kirke bannlyser jeg i Guds, Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn Henrik, keiser Henriks sønn. Han har i sitt overmot satt seg opp imot din kirke. Jeg løser hermed alle innbyggere i Italia og Tyskland fra deres troskapsed til Henrik og forbyr alle å tjene ham. Den som trår etter å forringe kirkens makt, han skal selv miste sin ære. Ettersom Henrik ikke har lyttet til mine formaninger, har han selv stilt seg utenfor din kirke. I ditt sted utlyser jeg kirkens bann over ham.

KILDE 4: Henrik svarer

Henrik, av Guds nåde tysk konge, til den falske munken Hildebrand, ikke lenger pave.

En slik tiltale fortjener du i sannhet for alle dine illgjerningers skyld. Du har ringeaktet kirkens tjenere – erkebisper, bisper og prester – og trampet dem under dine føtter. Dermed har du vunnet pøbelens gunst. Du har ikke brukt makten din til å forbedre, men til å ødelegge. Vi har lenge hatt tålmod med deg på grunn av respekt for ditt embete. Du trodde imidlertid at det bygde på frykt. Du har ikke veket unna for å sette deg opp mot kongemakten som er innstiftet av Gud, akkurat som om kongedømmet og keiserdømmet skulle være underordnet deg og ikke Gud!

Gud har gjort meg til konge. Du har derimot ikke blitt innsatt av Gud. Du har kommet deg fram gjennom list og renkespill. Jeg oppfordrer deg i mitt eget og alle bispenes navn til å stige ned fra den pavelige stolen, som du urettmessig har tilegnet deg. En annen skal innta din plass på den hellige Peters stol, en som ikke representerer volden, men innretter seg på å utbre den sanne læren. Derfor oppfordrer jeg og alle biskoper deg: Stig ned fra stolen din.

KILDE 5: Konkordatet i Worms

Striden raste likevel videre. Et kompromiss ble inngått gjennom konkordatet i Worms i 1122:

 Jeg, Henrik, av Guds nåde romersk keiser, overlater hermed av kjærlighet til Gud og den hellige romerske kirke og av omsorg for min sjels salighet til paven Calixtus på Guds og kirkens vegne å råde over retten til å dele ut ring- og stavsymbolene på den verdslige makten.

Jeg lover videre at i alle kirker i mitt rike skal valgene gå for seg på kanonisk vis, og kirken skal ha rett til å vie hvem den vil til ethvert kirkelig embete.

 Alt som tilhører kirken og som under investiturstriden ble tatt fra den, er jeg rede til å levere tilbake. All eiendom som under disse ulykkelige tidene har gått tapt for så vel enkelt-kirker som fyrster og lekmenn, skal leveres tilbake. (…)

Jeg lover at jeg fra nå av skal holde fred med paven Calixtus og Den hellige romerske kirken liksom med alle enkeltpersoner som har stått på kirkens side i kampen. Når Den hellige romerske kirken trenger hjelp, skal jeg ikke nøle med å gi all tenkelig støtte og gjøre alt for å skaffe den rett. (...)

Jeg Calixtus, biskop, Guds tjener, bevilger hermed deg, min kjære sønn Henrik, romersk keiser av Guds nåde, følgende rettigheter. Ved alle valg av biskoper og abbeder i ditt rike har du rett til å være til stede. Simoni eller vold skal ikke forekomme ved de kirkelige valgene. Skulle det oppstå strid mellom ulike partier ved et kirkelig valg, skal du hjelpe den som ifølge bispenes utsagn har gjort det klokeste valget. Den som blir valgt, skal motta sine regalier av deg og betale deg det som rettelig pleier å bli krevd for dette.

Om du behøver hjelp, skal jeg også ifølge min plikt bistå deg. Jeg gir deg og alle som står på din side i denne striden, en sann fred.

KILDE 6: Striden blusser opp igjen: Keiseren ansvarlig bare overfor Gud!

Den tyske keiseren Fredrik Barbarossa (1152–90) hadde i en periode også kontroll over de nord-italienske byene. Han tok også Roma, og paven flyktet til Frankrike. Da fikk paven støtte fra andre europeiske fyrster som var redd for at Fredrik skulle bli for sterk. Fredrik tapte og måtte slutte fred med paven i 1177. I et skriv legger han fram sitt syn på fyrstemaktens grunnlag:

Gud, fra hvem all makt i himmel og på jord stammer, har gitt Oss, hans salvede, å styre over kongedømmet og keiserriket, og han har fastsatt at freden i kirken skal forsvares med keiserrikets våpen. Derfor er det ikke uten sorg at Vi er nødt til å klage til deg, Vår elskede, over at strid og ondskaps frø og giftig pest synes å strømme ut fra den øverste ledelse i den hellige kirke, og det var på denne kirke Kristus satte sitt preg med fred og kjærlighet. Vi er redde for at om Gud ikke hindrer det, vil hele kirkens legeme bli smittet, enheten bli revet i stykker og en kirkelig splittelse oppstå mellom kongedømme og presteskap. […]

Konge- og keisermakten er ved fyrstenes valg gitt Oss av Gud alene; han som ved sin sønn Jesu Kristi lidelser la verden under to sverd fordi det var nødvendig å styre den; og som apostelen Peter også lærte verden: Frykt Gud og ær kongen. Den som sier at Vi har mottatt keiserkronen som en gave fra paven, han motsier de guddommelige bestemmelser og Peters lære, og han skal være skyldig i løgn.

KILDE 7: Pave Innocens 3. var teolog og jurist. Han var pave fra 1198 til 1216. Da var pavedømmet på høyden av sin makt. Han beskrev forholdet mellom den kongelige og den pavelige myndigheten slik:

Likesom Gud, hele verdens skaper, har satt to store lys på himmelens firmament, et større lys til å herske over dagen og et mindre til å herske over natten, har han også på den universelle kirkes firmament, som kalles himmel, innsatt to høye verdigheter, en høyere til å herske over sjelene – som kan sammenliknes med dagen og en lavere til å herske over legemene – som kan sammenliknes med natten: dette er den pavelige myndighet og den kongelige makt. Og likesom månen, som i virkeligheten er ringere enn solen både av størrelse og art, plass og virkning, mottar sitt lys fra solen, således mottar den kongelige makt sin verdighet og glans fra den pavelige myndighet, og jo mer den retter sitt blikk mot denne, jo mindre lys vil den skinne med, og jo mer den fjerner seg fra den, jo mer øker dens glans.

KILDE 8: Paven angripes

I skriftet ”Fredens forsvarer” angrep Marsilius av Padua i 1324 pavens krav på å være den kristne verdens høyeste leder:

 Lover bør lages bare av medborgerne i sin helhet eller av flertallet av dem. Det er selvsagt at medborgerne selv best kan avgjøre hva som er verdt å godkjenne eller forkaste, for flertallet av menneskene kan umulig være ondsinnede eller dumme. De fleste besitter nemlig sunn fornuft og godt omdømme. De ønsker en fornuftig samfunnsordning og begriper at den ikke kan opprettholdes uten visse felles lover. Det burde altså være forkastelig å overlate lovgivningen til bare et lite fåtall.

Enhver medborger kommer til å adlyde loven bedre om han innser at han har vært med på å lage den for sine egne behov.

Derimot er det rimelig at bare én har den høyeste makten til å styre i hvert rike. Det må dog være best for staten om regenten pekes ut gjennom valg og ikke arver sin stilling. Den regenten som pekes ut gjennom valg, er ofte klokere og bedre enn den som er blitt regent gjennom arv.

Den som velges til regent eller til et annet embete får sin stilling gjennom egne fortjenester. Han behøver ingen særskilt bekreftelse.

KILDE 9: John Wycliffe mot paven

Engelskmannen John Wycliffe var ein engelsk teolog som i 1378 skreiv ei bok der han retta sterk kritikk mot pavekyrkja. Han fekk skulda for bondeopprøret i 1381, men blei frikjend. Han blir rekna for å vere den viktigaste forlauparen for reformasjonen. Frå eit åtak på pavestolen:

 Pavedømmet: Når Paven går mot Jesu lære og liv, så er han den fremste av Kristi fiendar … og sjølve Antikrist …

 Dei pavelege skriftene handlar om makt i denne verda, dei evangeliske skriftene derimot om audmjuk flukt frå denne verda. Kristus var svært mild og saktmodig …

 Paven derimot er, som dei seier, eit høgmodig menneske og ein brutal bøddel …
 Om der var hundre pavar, og om så alle tiggarmunkane var kardinalar, så kunne vi endå berre vere einige med dei i trussaker så langt dei stemmer med Den heilage skrift og vin: ”Av alt det kjetteri som nokon gong har kome opp i kyrkja, er det ikkje noko som narrar folket så fælt som den læra hyklarar og fulingar har innført (at brødet og vinen blir fysisk omlaga til Kristi lekam og blod) … Trur ein først på denne læra, så er det ingenting ein ikkje kan tru på, for det kan ikkje finnast noko som står verre i strid med både Skrift og menneskevit.”
Sølibatet: Peter og dei andre apostlane hadde lov å ha eigne kvinner, men ingen privat eigedom.
 
Bibelen: Kristne burde natt og dag … studere evangelia, på morsmålet. Men vellystige og verdslege geistlege påstår no at lekfolk lett kan lese feil. Akk, akk, kor fælt slikt er å høyre. Det var nett som vi skulle forby all mat frå kongeriket, berre fordi nokre få pappskallar er så grådige at dei foret seg … Ein hovmodig og verdsleg prest kan heilt like lett ta feil når han skal lese evangeliet på latin som ein lekmann når han les det på engelsk.
Alle kildene hentet fra: Falck Olsen m.fl: Historiske kilder før 1850. Aschehoug 1986

 

KILDE 10:    En historisk utfordring

 Av John O. Egeland
 
Uten særlig oppstyr har Oslo tingrett avsagt en dom som skjærer helt til sentralnerven i det vanskelige forholdet mellom stat og trossamfunn. Oslo katolske bispedømme var stevnet for usaklig oppsigelse av den polskfødte pateren Robert Kanoza. Kirken mente paterens arbeidsforhold i Norge opphørte da han ble kalt hjem til Polen av den kirkeorden han tilhører. Men bispedømmet vant ikke fram. I sin slutning sier tingretten at pålegget om å flytte i realiteten var en ugyldig oppsigelse. Pateren ble tilkjent erstatning og har krav på å beholde stillingen som sokneprest i Hamar.
 
Rettens avgjørelse har sendt elektriske støt i langt videre sirkler enn den katolske kirken i Norge. Det blir påpekt at dommen er unik både historisk og i internasjonal sammenheng fordi den griper inn i trossamfunnets rett til å regulere vilkårene for å inneha en stilling basert på tro. Den oppfattes altså som et angrep på trossamfunnets autonomi. Saken blir ikke mindre betent av at hele forholdet til religionsfrihet og kirkens rett til indre selvstyre, avspises med tre setninger i dommen. Retten mener at kirken i et demokratisk samfunn må forholde seg til kravet om forsvarlig saksbehandling når det gjelder stillingsvernet. Et slikt krav kommer ikke i strid med retten til religionsfrihet i lov, i grunnloven eller den europeiske menneskerettskonvensjonen, heter det.
 
Oslo tingrett har med dette tatt en kong Sverre, altså talt Roma midt imot, 800 år etter at birkebeinerkongen ble lyst i bann av paven. Den har samtidig beveget seg inn i maktkampen mellom kirke og stat, den lengst pågående politiske strid i historien. Det er en strid som tar sats allerede i bibelsk tid. Fra bibelen kjenner vi fariseernes forsøk på å fange Jesus i en snare ved å utfordre ham om tidas skattepolitikk: Er det riktig å betale skatt til den romerske keiseren? Ifølge boka fikk de dette berømte svaret: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Uttalelsen innebar altså to typer lojalitet og to maktsfærer. Samtidig er den – på religiøst vis – uklar og svevende når det gjelder å fastsette maktgrensene.
 
Ulike tolkninger ble derfor lagt til grunn for en strid som tar til i det øyeblikk keiser Konstantin legaliserer kristendommen i Romerriket i år 313. Deretter går det slag i slag helt til vår tid. Noen høydepunkter er verdt å nevne. Ikke minst den bannlyste keiseren Henrik 4.s ydmykende ferd til slottet Canossa og pave Gregor 7. i 1077. Keiseren ba om tilgivelse for overgrep mot kirken og fikk – etter flere dagers betenkningstid – tilgivelse. Ellers bør nevnes reformasjonen, den franske og russiske revolusjon og den moderne striden om grensene for religionen og det sekulære samfunnet. Spørsmålet har altså ulmet i to tusen år og flammer opp med jevne mellomrom.
 
Dommen fra Oslo tingrett vil selvfølgelig bli anket. Det er ikke vanskelig å ha sympati med pateren som vant, ikke minst fordi han åpenbart er blitt svært dårlig behandlet både lokalt og av bispedømmet. Når dommen likevel er så brennbar, er det fordi den trekker nye grenser mellom statens makt og selvstyret i et trossamfunn. Dette er grenser som hele tida utfordres av krefter som misliker religiøse standpunkter, for eksempel når det gjelder likestilling, homofili og abort. Jevnt og trutt ser vi påtrykk for å bringe kirkesamfunn eller islamske menigheter mer på linje med hva som oppfattes som hovedstrømningen innenfor urbane og sekulære verdier. Mange av disse aktivistene er klar for å ta i bruk administrative, juridiske eller økonomiske tiltak for å gjennomføre slik tukt, for eksempel ved å nekte statsstøtte til trossamfunn som ikke praktiserer moderne likestilling.
 
Det synes ikke å gå opp for disse sosiale ingeniørene at en sekulær stat bare kan ha troverdighet når den garanterer ekte religionsfrihet. Visst finnes det verdier og lover som også trossamfunn må akseptere og adlyde, for eksempel når det gjelder polygami og kjønnslemlestelse. Men dette innebærer ikke noen allmenn underkastelse i forhold til staten, de politiske myndighetene eller de verdier som for tida har høykonjunktur. Religionsfriheten har store likheter med ytringsfriheten: Myndighetene skal først og fremst verne den, og ellers være ytterst tilbakeholden med reguleringer av enhver art.
 
En slik kontrakt innebærer ingen fredning av religiøse forsamlinger eller holdninger. Å kritisere diskriminering av kvinner eller homofile, er naturlig og helt nødvendig. En slik kritikk innebærer heller ingen mangel på respekt. Det er retten til å tro og til å utøve troen som skal ha beskyttelse og respekt. Religiøse dogmer har ingen særskilt beskyttelse.
 
Dagbladet, 7.august 2008
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 10.11.2008

© Cappelen Damm AS